Kort oppsumering av tidlig RR historie

Av S. H. Stewart

Den geistlige Charles Daniel Helm ble født i 1844 og døde i 1915. Vi vet ikke en gang om han var en hundeelsker eller ikke, men historiske nedtegnelser forteller at han var mannen som tok med seg to hunder til sin misjonsstasjon Hope Fountain, nær det som nå heter Bulawayo, som ligger i det mest sørvestlige hjørnet av Rhodesia (nå kjent som Zimbabwe). Disse to tispene ble grunnlaget for rasen vi i dag kjenner som Rhodesian Ridgeback.

Når en tenker på hvor kort tid det er siden dette hendte, er det skuffende at en ikke kan være mer sikker på opphavet til vår nasjonalhund. Mye av det som er skrevet er gjenstand for spørsmål, og etter min mening formet av det David Helgesen har skrevet.

Rasens navn kommer fra den spesielle ridgen hundene har på ryggen. I Europa er disse ridgene ukjente, men de er vanlige i store deler av Afrika. For eksempel har mange av Sitkaene her i landet ridger, og denne egenskapen blir ofte observert på flere av de lokale hundene i Zaire, Angola, Tanzania og Zambia. Den Mesopotamske jakthunden ble bragt ned til østkysten av Afrika med stammenes migreringer over en tidsperiode på flere hundre år, deler av denne forflytningen bøyde av mot vest. Vi må anta at disse hundene hadde gener som gir ridger, og at de til slutt nådde Kappregionen, hvor de fikk navnet Hottentott Hunting Dog. De har en veldig viktig rolle i Khosian stammen i deres halvsiviliserte omgivelser.

Sporene etter de første tamhundene går tilbake til 4500 f.Kr i egyptiske graver, og fra 1729 har vi nedskrevne notater om hunder med ridge i Kappregionen. Bortsett fra i Afrika er det bare funnet hunder med ridge i Phu Quoc i den Thailandske gulfen.

Europeerne kommer
I 1652 kom de første europeerne til Kappregionen, og hundene de hadde med seg hadde vanskelig for å takle de lokale sykdommene. Det hendte likevel at det forekom krysninger mellom hundene europeerne hadde med seg, og de lokale jakthundene. Dermed ble grunnlaget for Rhodesian Ridgebacken lagt. Det må vektlegges at Hottentot Hunting Dog var veldig lik på dagens Sitka, det vil si den hadde et lite, smalt hode og kropp med størrelse på en sjakal, med andre ord svært forskjellig fra dagens Ridgeback. Den hadde ridge, og nybyggerne brukte den mye i avlen for å lage den hunden de trengte for bruk til både jakt og vakt. Et av de mest kjente tidlige bildene av en hund med ridge, viser en scene med et dødt Hartebees omgitt av Khoisan jegere, og den spesielle hunden, nær Lake Ngami i Botswana. Hunden på bildet tilhørte en velkjent jeger kalt Baldwin. Han tegnet det ned i mai 1858, og selv om det ikke er en Ridgeback slik vi ser dem i dag, har den størrelsen og massen til rasen. Baldwin skaffet seg hunden i Bloemfontein, Sør Afrika.

Flere velkjente jegere hvorav Hartley, Viljoen, Swartz og Selous var de best kjente, jobbet primært i Mashonaland regionen. En annen, Cornelius van Rooyen, er den som er viktig for rasen vår, og han opererte hovedsakelig i Matabeleland.

Cornelius ble født i Uiterhage den 6. november 1860, og hele familien hans flyttet til Zeerust i 1868. I 1874 var de i Shoshong, og i 1875 flyttet de opp til Tate. Robert Moffat hadde etablert både en permanent misjonsstasjon og et godt forhold til Mzilikaze. The Missionary Road fra Cape Town gikk gjennom Beafort West, Kuruman, Shoshong, Francistown og gjennom Bulawayo og helt til Salisbury. Cornelius var gift med Maria Vermaak of Bloemhof, de ble viet av misjonær Helm på Hope Fountain misjonsstasjon utenfor Bulawayo i 1879. Misjonær Helm hadde tatt med seg to tisper uten ridge(?) fra Kimberly (kanskje så langt sør som Swellendam), også dette i 1879. Begge tispene var strihåret og grå-svarte i fargen, Cornelius brukte dem i avl med sin flokk så snart han fikk mulighet. Det merkelige er at ingen er overbevist om at noen av disse to tispene hadde ridge, likevel blir de sett på som opphav til det som skulle bli ”rasens adelsmerke”, den berømte ridgen.

Dermoid Sinus
Cornelius van Rooyen brukte de følgende rasene i sitt avlsprogram, selv om det må aksepteres at flere av dem var av blandingsrase. Vi snakker i realiteten om en gen-pool hvor han la til litt av det og litt mer av noe annet.

Rasene som i prinsippet ble benyttet var: Khoikoi, Greyhound, Bulldogg, Pointer, Irisk Terrier, Airdale Terrier, Collie og Hjortehund. Interessant nok er det ikke snakk om Bull Mastiff, og likevel snakker vi i våre dager om at hundene våre er for Mastiff-aktige. På andre siden tillegger vi haleknekk problemet som er hos den moderne ridgebacken til Bulldog-forfedrene. Levernesen menes å kunne stamme fra pointere som ble brukt, som hadde denne fargen.

Midt i alt dette, ser det ikke ut til at noen har klart å finne opphavet til Dermoid Sinus, et av de største problemer hos rasen. Dette problemet har ikke ennå blitt satt i sammenheng med en enkelt rase. En skulle tro at med en så ung rase, så ville noen ha en formening om opphave til noe som er nesten et unikt ridgeback problem. Jeg har hørt at det ikke var uvanlig for så sent som for 50 år siden å avlive opp til en tredel av valpene i et kull på grunn av Dermoid Sinus. og når Austalske forskere i den senere tid har forsøkt å finne folater’s sammenheng med dette problemet, brukte de en frekvens på 16% som normalt for ubehandlede hunder. Oppdrettere i både Australia og Sør Afrika bruker 3-5% som en normal sannsynlighet for å få Dermoid Sinus, uansett hvilke tall en bruker, er det et problem som går tilbake i vår rases historie, uten kjent opphav.

Da jeg lette etter Nguni-hunder (Sitkas) i Kwa-Zulu Natal i fjord, fant jeg ut at mens omtrent en tredel av hundene i noen områder hadde ridge, var det ingen som visste om at det fantes Dermoid Sinus. Det er mulig at det ikke lar seg gjøre å finne opphavet til Dermoid Sinus blant rasens forfedre. Vi må kanskje akseptere at genene som ble brukt, ble blandet på en slik måte at problemet oppstod, eller hvis du ønsker å se det slik, har et høyere behov for folater enn sine forfedre.

Bruken av tittelen Ridgeback for å beskrive hundene, istenden for ”Van Rooyen Dogs” eller ”Lion Dogs” begynte kort etter 1910. På 1920 tallet ble forslag til den første standarden lagt fram, og det ble vist frem Lion Dogs på utstillinger (vist på det første Bulawayo Kennel Club Show som ”Rhodesian Lion Dog”). De første hundene ble registrert (”Grootedam Gwen” og Grootedam Leo”) av South African Kennel Union, (nå KUSA), navnet ble offisielt endret til Rhodesian Ridgeback, og de ble mer vanlig på utstillinger i Rhodesia.

Og en standard trer frem
Generelt sett varierer ridgebacker fra de forskjellige delene av Afrika i størrelse. I det nordlige Zimbabwe er de noe større, som om Grandanois ble blandet inn, mens de i det meste av Rhodesia er mindre (og mye nærmere de ønskede målene i standarden). I Sør Afrika har vi en større, men ikke så stor som i nord, men noe mer massiv type. Kanskje ble det blandet inn mer Boerboel i våre lokale hunder. På tross av lokale variasjoner har vi alle fått en lojal og pliktoppfyllende hund, som er like god til å forsvare livene og eiendommene til sin familie. Like komfortabel i jungelen, som foran peisen, mens den samler til seg det den kan av varme. Denne unge rasen kan spore sine forfedre tilbake til jakthundene som er gravert inn i steintavler av faraoene.

Francis Richard Barns er kreditert å være den som laget den første rasestandarden i 1925. Han var en velrenommert oppdretter av rhodesian ridgeback under kennelnavnet Eskadale Kennel. Han samlet sammen omtrent tyve forskjellige hunder for en rasepresentasjon ved en oppdretterkonferanse etter en Bulawayo utstilling. Der ble de beste sidene ved hver hund bestemt, og brukt for å etablere standarden, som i mange henseender fulgte standarden til Dalmatineren. Denne standarden har siden forblitt uendret.

Likevel trenger en bare å se på bildene i Hawley’s bok for å legge merke til hvordan ridgebacken har endret seg til hva vi finner i utstillingsringen i dag. Major Tom Hawley er Sør Afrikas autoritet på vår nasjonalhund. Bildet av Eskdale Connie som ble tatt i 1922 viser stor kontrast i forhold til andre fotografier tatt på førti og femtitallet, som igjen viser store forskjeller til hunder i dagens utstillingsringer. Bortsett fra variasjoner i den generelle bygningen, kan en se at de fleste hundene hadde veldig bra forbryst, en egenskap som er nesten borte.

Det som er skrevet over, er kun en liten del av rasens historie. Den overser den delen av historien som ble spilt av Steekbaardhonde og Vuilbaardhond, som ble tatt med til Transvaal av Voortrekker familien. Den går heller ikke inn på all den utvikling som skjedde i Sør Afrika. Rasen økte raskt i antall, og det er ikke mulig at alle disse hundene kun kom fra Rhodesia. For å få en bedre forståelse for opprinnelsen og utviklingen av vår nasjonalhund, foreslår jeg at en kan lese de følgende bøkene:

• The Definitive Rhodesian Ridgeback by David Helgesen
• The Rhodesian Ridgeback, the Origin, History and Standard by T C Hawler
• The Rhodesian Ridgeback Indaba by J N Murray